Tanzania - Zanzibar:-D

Nå er det endelig bestemt... Det blir Zanzibar-tur på oss!!:D Gruppen har delt seg opp litt, slik at det ikke er alle som reiser i denne omgang. (Det ser ut til at førskole-studentene reiser til Mosambik i midten av April istedet). Vi sosionomer og barnevernspedagoger slår til, og reiser mot østkysten av Afrika fredagsmorgen. Først blir det buss (kanskje Tony kjører oss) til Lusaka, og deretter tar vi tog straka vegen te Zanzibar:-P Reisen blir lang (det er snakk om 2-3dager hver vei), men for lommeboka blir det bra. (Kanskje vi koster på oss en fly/båtreise på tilbakeveien hvis økonomien tillater det). Vi regner med å være der borte ca. 1ukes tid, men det er ikke helt bestemt enda. Det eneste jeg veit, er at jeg GLEDER MEG!!!:):) Det skal bli godt å se kystlinje med strand og saltvann igjen. Det nærmeste vi kommer det her i Zambia, er vann i springen, klorvann i bassenget eller regnværet:-( Hehe...

I dag har jeg, Katrine & Grethe vært og sett "Global Samaritan Children's Home" (2002). Dette er et barnehjem for litt eldre barn enn "Sons Of Thunder" som vi har besøkt tidligere. Mange av ungene er først på sistnevnte før de blir overført til global Samaritan når de blir litt eldre.

De hadde 45 unge der for øyeblikket, i alderen 8-16 år. Alle kom fra landsbyer rundt om i området, og alle kom gjennom Social Welfare Office (hvor vi jobber).

De hadde et stort område med både skole (grade 1-7), bibliotek med datamaskiner, kirke og aktivitetsrom hvor de kunne leike, spille fotball og basketball hvis det regnet ute. De kunne også boltre seg på et stort uteareale når været var bra:-) De dreiv for tiden på et nytt skolebygg, for å kunne undervise i 8-12grade der også.

I hvert hus var det en "mom" eller "dad" som vi kunne kjenne igjen fra Sos-barnebyer. Det bodde 8 barn i hvert hus, 4 på hvert rom og guttene&jentene var avskilt. Vi fikk komme inn og se på to av husene, og jeg synes det virket veldig koselig der. Det såg ut som det var god standar med masse møbler, nødvendig utstyr etc... og de to mødrene vi hilste på virket hyggelige. Sosialarbeideren vår fortalte at det blir mer og mer vanlig at barna bor i mindre grupper som en vanlig familie. Han syntes det var viktig at hjemmene deres virket realistiske og trygge. Dette er jeg helt enig i. Og det gleder å se at plasser som dette fungerer som det skal og fungerer godt...