Lubasi (familie) Home

Her kommer en bitteliten oppdatering fra meg, før jeg reiser mot Zanzibar kl.20 i morgenkveld:-)

Livingstone by night:-) Bildet er tatt fra Asani nettcafè, en mandagskveld hvor vi kjedet oss og reiste ut med Tony, Eddie&Humphrey for å se framgangen med oppussingen:-)

Velcome to Lubasi Home! Her benytter vi dagene våre hvis de ikke har noe til oss på sosialkontoret:-) Litt begrenset med bilder, fordi man ska være litt forsiktig med å legge ut dette på nett...

Her ser dere litt av barnehjemmets område. De har bl.a. aktivitetsrom, spisesal med eget kjøkken, åker, stort uteareal, bibliotek og mange soverom. Om dagen går barna på skole utenfor området- puljevis etter hvilken aldersgruppe de tilhører.

"The shelter". Ute her leker vi med barna når det er fint vær. Tegner, leser for/med dem, danser, synger og koser oss. I dag var det også noen vannballonger inni bildet *kremt*, hehe. Og i går lærte vi dem rødt lys + at vi lekte mange andre leiker som de lærte oss:-):-)

Her er Katrine, Linda (Linda&Unni blei med oss på jobb i dag) og noen av barna. Bildet er tatt rett før lunchtid, og de fleste av ungene er fortsatt på skolen...

Opptatt med å se på bilder... En av de yngste tok bilde av meg... alltid like stas med digitalkamera... :-P

For dere som er interessert, her er adr. til hvor vi skal bo i Zanzibar: http://www.pajebynight.net/

Nå gleder vi oss som små unger:-) ... Og ja, det er lov å være liiiiitt misunnelig;););)

Tanzania - Zanzibar:-D

Nå er det endelig bestemt... Det blir Zanzibar-tur på oss!!:D Gruppen har delt seg opp litt, slik at det ikke er alle som reiser i denne omgang. (Det ser ut til at førskole-studentene reiser til Mosambik i midten av April istedet). Vi sosionomer og barnevernspedagoger slår til, og reiser mot østkysten av Afrika fredagsmorgen. Først blir det buss (kanskje Tony kjører oss) til Lusaka, og deretter tar vi tog straka vegen te Zanzibar:-P Reisen blir lang (det er snakk om 2-3dager hver vei), men for lommeboka blir det bra. (Kanskje vi koster på oss en fly/båtreise på tilbakeveien hvis økonomien tillater det). Vi regner med å være der borte ca. 1ukes tid, men det er ikke helt bestemt enda. Det eneste jeg veit, er at jeg GLEDER MEG!!!:):) Det skal bli godt å se kystlinje med strand og saltvann igjen. Det nærmeste vi kommer det her i Zambia, er vann i springen, klorvann i bassenget eller regnværet:-( Hehe...

I dag har jeg, Katrine & Grethe vært og sett "Global Samaritan Children's Home" (2002). Dette er et barnehjem for litt eldre barn enn "Sons Of Thunder" som vi har besøkt tidligere. Mange av ungene er først på sistnevnte før de blir overført til global Samaritan når de blir litt eldre.

De hadde 45 unge der for øyeblikket, i alderen 8-16 år. Alle kom fra landsbyer rundt om i området, og alle kom gjennom Social Welfare Office (hvor vi jobber).

De hadde et stort område med både skole (grade 1-7), bibliotek med datamaskiner, kirke og aktivitetsrom hvor de kunne leike, spille fotball og basketball hvis det regnet ute. De kunne også boltre seg på et stort uteareale når været var bra:-) De dreiv for tiden på et nytt skolebygg, for å kunne undervise i 8-12grade der også.

I hvert hus var det en "mom" eller "dad" som vi kunne kjenne igjen fra Sos-barnebyer. Det bodde 8 barn i hvert hus, 4 på hvert rom og guttene&jentene var avskilt. Vi fikk komme inn og se på to av husene, og jeg synes det virket veldig koselig der. Det såg ut som det var god standar med masse møbler, nødvendig utstyr etc... og de to mødrene vi hilste på virket hyggelige. Sosialarbeideren vår fortalte at det blir mer og mer vanlig at barna bor i mindre grupper som en vanlig familie. Han syntes det var viktig at hjemmene deres virket realistiske og trygge. Dette er jeg helt enig i. Og det gleder å se at plasser som dette fungerer som det skal og fungerer godt...

I don't care, I just wanna daaance;);)

Lørdag 14. mars dro gjengen på kino. Filmen vi såg heter "Slumdog millioner" og jeg syntes den var veldig bra.. Anbefaler alle å se den!!:-) Det var litt rart å være på kino i Zambia.. Men moro! En erfaring rikere tenker jeg, hehe. Filmen blei spilt av med DVD-spiller og midt under filmen kom plutselig lysene på, og filmen blei stoppet på et tilfeldig sted- nå var det pause gitt!:p Etter kinoen dro noen av oss ut for å danse litt igjen. "I dont care, I just wanna dance", er vårt nye motto;-)

På kinoen var det bar, som vi kunne kose oss i mens vi ventet på at filmen skulle starte. Det var jo ikke så altfor dumt... :)

Me elske da:-)

Tirsdag 10.mars fikk vi oss en ny venn som lyste opp en ellers grå&regnfull dag her i Livingstone. Denne herlige karen heter Ryan og er sønnen til datamannen vår Humphrey:-) Humphrey skulle kjøre oss hjem fra Chrismar på tirsdag, og før vi visste ordet av det satt vi plutselig barnevakt for gulligull på 6mnd<3

Marte og Ryan i bilen på vei hjem til Wilma for barnepass:-)

Stinemor og Ryan danser på bordet;-) Litt av en tøffing han her altså:-)

Siv og lillegull:-)

Yo, yo!! hehe...

Feedingtime med Tante Villvill...

... og powernap med tante Katrine:-) Det tar på å være midtpunktet på Wilma=)

Onsdag 11.mars: INGVIL 25 ÅR!!! <3

Dagen hennes blei feiret med BBQ og kos, og noen av oss dro ut på et utested for å danse etterpå:-) Det har blitt masse grillmat på oss nå i det siste, men det er jo så NAM. Dessuten er ikke bursdagsbarna våre vant til å få grille på bursdagen sin i mars, så nå må de få utnyttet sjansen...

Før på dagen hadde vi vært på jobb. I dag fikk vi reist i retten med Marianne og ”Askeladden” som vi kaller han.. en kollega, hehe. Utenfor høyesterett var det litt ekkelt å stå.. Vaktene begynte å flørte med oss og fangene i buret ropte og plystret. Etter en stund fikk vi vite at dommeren nettopp hadde omkommet i en bilulykke, så alle sakene måtte bli utsatt. Typisk vår flaks:-p Men vi fikk hvertfall blitt med inn i rettslokalet og sett en etter en av guttene som hadde begått kriminelle handlinger. De måtte komme fram, høre hva de hadde gjort og når saken blei utsatt til. Håper vi får være med på en av de seinere:-)

Etter jobb dro vi og badet, men først blei vi med Eddie på sykehuset, så han fikk tatt den siste malaria-sprøyta si. Han blei nemlig syk i forrige uke, men han er heldigvis på bedringens vei allerede. Med tilgang på medisinene ordner det seg vettu. Det er visst mye malaria som går for tiden… Sønnen til Mich har også fått det. Vi får krysse fingrene for at vi slipper det der:)

Torsdag 12.mars var en ny helligdag her i Zambia- Ungdommenes dag. Fri fra jobb denne dagen også, så vi var for det meste bare hjemme og slappet av:-) Nå er det jammen helg for oss igjen. Dagene bare flyr. I kveld skal vi ta det rolig, og i morgen tror jeg det blir kino (Slumdog millioner) og dansing på oss. God helg alle sammen c",)

Walking with lions *GRrr*

Søndag 08.mars dro vi en gjeng på Walking With Lions. Dette var virkelig en opplevelse. Her fikk vi gått med løver som vi går tur med hundene hjemme, koset med dem og sett nydelige løveunger. De hadde også geparder der som vi kunne klappe og leke med + afrikanske gauper. Jeg storkoste meg skikkelig denne dagen, utrolig moro!!:-)

De er søsken altså... så de leker nok bare;)

Løvekos:-)

Detta var moro altså... :-)

(-: <3 <3> Mufasa <3> <3 :-)

Linda leiker med geparden:-) Gepard er det hurtigste pattedyret på land, og kan greie 110 km/t.

Sløver i skyggen:-) Varmt for dem stakkars...

Geparden sleika på hånda mi og småbeit litt... Det var litt artig. Tunga kjentes ut som sandpapir:-)

Løveungene var så utrolig nydelige. Sku ønske jeg kunne tatt med en hjem:):)

Afrikansk gaupe...

På veien hjem kjørte vi forbi et gigantisk tre som skal være Zambias eldste. Her er Katrine&Linda på vei opp…

Katrine, Tony (sjåfør&venn) og Linda på toppen:-)

Denne søndagskvelden møtte vi lærerne våre(Marianne, Svanhildur og Unni) som har kommet på praksisbesøk fra Norge. Vi barnevern- og sosionomstudenter gikk ut på Armadillo for å spise og kose oss i lag med dem. Dette var veldig hyggelig… også var det litt rart å snakke så masse norsk igjen:-p Vi fikk fortalt om oppholdet vårt så langt, og avtalt møter med sjefene våre for tirsdagen.

Lærerne hadde tatt med masse typisk norsk godis til oss. Dette var rett og slett HELT FANTASTISK! Vi har lengtet etter salt lakris i mange uker nå, noe man tydeligvis ikke får tak i her nede. Det smakte vidunderlig!!!:)

Da vi kom hjem, satte vi oss ned på rommet til Unni&Katrine og delte alt brodelig, før vi overrasket førskolestudentene:)

Kvinnedagen blei feiret mandag 09.mars her nede. Dette var helligdag, og vi hadde derfor fri fra jobb. Denne dagen dro vi på båtcruice på Zambezielva: “Women’s Day Cruise on the African Queen”. Dette var veldedighet for ”Lushomo Trust Dani’s Home for girls”, et hjem for mishandlete jenter som vi har besøkt tidligere. Eieren av båten leide den visst ut en gang i året til forskjellige barnehjem rundt om i Livingstone, for å la overskuddet gå til dem. Turen varte i ca. 2 timer… Vi koste oss med friskt vær og en lett lunch. Vi fikk handlet litt smykker og klær som jentene hadde laget også.. :0)

Grethe og Marte

Ingvil og meg

Katrine, Stine, Silje, Linda og Siv

Silje og Grethe titter på hva jentene har laget...

Later som jeg er musikalsk;-)

Fellesbilde av de av oss som var med på båten + kollegaene til Siv&Stine på SOS...

På kvelden kom lærerne hjem til oss på Willma, og vi fikk litt veiledning på oppgaven vår. Jeg har enda ikke funnet en god problemstilling. Jeg synes det er litt vanskelig siden vi ikke har fått opplevd så mye på kontoret enda. Tenker kanskje å skrive om stigmatisering… og tilgang på midler, men føler det krever en god del undersøkelse. Men jeg får tenke litt mer på det. Kanskje det dukker opp noe spennende å skrive om når vi har fått vært litt mer på barnehjemmet vårt. Hvis noen av dere har noen tips til meg, tar jeg gladlig imot… (=

Noen tanker jeg har:

Både fattigdom, sykdom, kriminalitet og andre ting vi ser rundt oss på jobb kan være et stigma. Ville det vært mindre stigmatiserende om midlene var mer tilgjengelig? Da jeg var i Kenya fikk vi høre at mange foreldre som hadde døve barn, sperret dem inne fordi de var flaue over dem, noe som resulterte i mangel på hjelp/midler og skolegang. Da vi var på hjemmet for barn med fysiske og psykiske vansker her i Zambia, spurte jeg fysioterapeuten der om ho trodde dette var tilfelle her. Ho mente at det var mangel på midler som var det største problemet. Mange av barna der med Cp, kunne for eksempel blitt mye bedre med en skinne på foten, men ho fortalte at de verken hadde folk, penger eller utstyr til å lage dem. Bare det at folk får vite at det går an å få hjelp er viktig. Det er mange som bor langt ute i bushen med kanskje bare en skrøpelig bestemor som ikke har mulighet til å komme seg inn til byen med barnet. Med trening og hjelp ville kanskje dette barnet kunne fungere normalt, men på grunn av mangel på midler blir tilstanden bare verre.

I oppgaven vil jeg også skrive litt om mine tanker og holdninger om stigmatiserte grupper. Tenker jeg annerledes her nede enn jeg ville gjort hjemme? Det er jeg ganske sikker på! Jeg merker jeg lærer mye om meg selv av å være her nede og av å se så mye grusomhet rundt meg. Når vi forteller om hvordan ting fungerer i Norge og at vi har det så godt, spør kollegaene våre hvorfor vi egentlig har sosialt arbeid der hjemme. De kan ikke skjønne hva vi jobber med i Norge på sosialkontoret, det kan da ikke være mange problemer i et så velstående land? Jo da, vi prøver å fortelle at sosiale problem finnes overalt, også hjemme hos oss.. men her nede blir liksom alt så forsterket.

Ting blir satt veldig i perspektiv her. Det er rart å tenke på hvor forskjellige vi er, men også hvor like vi er på mange måter. Vanskelig å tenke på at det utgangspunktet vi har, skal være så avgjørende for framtiden og vårt livsløp…